Øystein Greni er nok norsk rocks kuleste gitarist. Han er usedvanlig funky og når han i tillegg har fått med seg Zigaboo Modeliste, er det klart for en groovy natt.
Jeg aldri i mitt liv sittet i en redaksjon før, men hvis det jeg sitter i nå er en redaksjon, forstår jeg hvorfor journalister drikker.
Ta nå denne Rønsen. Merkelig skrue. Maktmennesket fra Vallefaret, nå også kjent som Gamlis-slakteren. Mannen har hisset på seg hele jazzkultureliten - (syv eldre herrer som for tiden befinner seg i Molde) - fordi han påpekte at bandet til Rollins var litt skraklete. Herregud. At det bare kom 34 stykker på Rollins er festivalledelsens feil - de glemte jo å sende ut brosjyremateriell til gamlehjemmene. Jeg støtter Rønsen på det der med Rollins. Jeg var også på Kongsberg, der Sonny framsto som så potent at han kunne feid over tre damekor på tjue minutter. Ikke sånn nå nei. Stavre rundt i nattskjorte og høres ut som en kazoo – det holder ikke.
Jazz er best som jazz. Rock er best som rock. Og pop er definitivt best som pop.
Denne kvelden på Romsdalsmuseet åpna så fint. Temmelig nøyaktig idet Jeff Beck entra scenen, titta til og med sola fram. Og han spilte så fint, så lenge han holdt seg til det han er en av de aller flinkeste til i denne verden. Rockete riff, ispedd et jazzkomp helt annerledes enn hva han spilte med i Yardbirds og Faces. Jeff Beck og hans 2010-band representerer det aller fremste innen jazzrock på denne sida av Weather Report anno tidlig 70-tall.
Tusen personar hadde gjort avtale med Vår Herre i domkyrkja kl. 13, og i god tid hadde dei stillt seg i kø. Ein kø som gjek heilt ned til Dahls bokhandel. ’Stedlig’ representant ved dette høve den guddommelege Bobby McFerrin. Femten min. over tida var han i gang.
Konserten med Puma hadde en stor, rød X i programmet for oss noise-frelste. Vi fikk det vi trengte.
Puma kom sent, men godt til konsertscenen i Molde, siden de vant jazzintrofinalen i 2006 før vinnerkonserten ble tradisjon. Siden har de turnert rundt i verden, bla. med Lasse Marhaug i Japan for ekstra noise-poeng. "Bring your sunglasses for the gig tonight folks!", kunngjorde gitarist Stian Westerhus på meldingstjenesten Twitter, og la ved et bilde av en strobe av allmektig utseende og det urovekkende navnet "Atomic 3000".
I dag fredag skal NRK 2 sende i fire timer fra Molde Jazzfestval. Dette er en unik sending som aldri er blitt gjort før. Et stort crew er klart for å sende live fra Romsdalsmuseet. Sendingen skal vise konserten med Sula Art Ensemble, intervjuer og historikk. Skru på TV klokka 19.30 og ta del i en historisk begivenhet ledet av Knut Borge og Tine Skolmen.
Det er noe helt eget med Storgata under jazzfestivalen. La meg innrømme det med en gang: Jeg handler aldri mine plastikkbuddhaer noe annet sted enn her. Utvalget overgår selv Chinatown i New York. På samme måte har jeg det med bongotrommer, afrikanske trehyener og Stretchy Devlon silikonlokk. Mangler det et silikonlokk i kjøkkenskuffen, venter jeg med innkjøp til jeg ankommer festivalen. Alle mine kunstkupp har jeg også gjort her i kraalen. I år sirkler jeg spesielt rundt et sorthvitt aktmaleri i 70 x 90 cm som sannsynligvis er skapt ved at kunstneren blåste opp et Cupidobilde i kopimaskinen og malte oppå med matpapir mellom. Sånt er vanskelig å finne i våre dager. Jeg tror jeg går for det bildet. Det forestiller to unge velskapte mennesker som har seg på (muligens) japansk vis.
Ifølge introduksjonen var Hairy Bones det første bandet booket til festivalen iår - med unntak av residenten, såklart. Hvorfor? Fordi Peter Brötzmann ER europeisk frijazz, som de sa det.
Om dette bandet er et europeisk prosjekt, dekker det altså Tyskland (Brötzmann), Norge (Nilssen-Love), Italia (Massimo Pupillo, bass) og New York (Toshinori Kondo, elektrisk trompet). (New York er jo for alle praktiske formål europeisk.)
Det gikk et lettelsens sukk gjennom de tradisjonsrike Stuene på Hotel Alexandra. Da Bibben - førstegenerasjons nordmann og Molderosens øverste beskytter - overrakte en bukett nydelige roser til Ann Iren Ødeby. Fire flates redaktør.
Fireflate eksperimenterer med nye medier, og bringer herved et videoopptak fra Perspectives 2009, der Peter Brötzmann, Toshinori Kondo, Massimo Pupillo og Paal Nilssen-Love spiller tapeten av veggene:
Dette kan du også oppleve på Kulturhuset i Molde ikveld, om du har øreplugger for hånden: To generasjoner av moderne improvisert musikk kondensert til ett superband - og det med kondensen mener vi bokstavelig.
Ta nå denne Rønsen. Merkelig skrue. Maktmennesket fra Vallefaret, nå også kjent som Gamlis-slakteren. Mannen har hisset på seg hele jazzkultureliten - (syv eldre herrer som for tiden befinner seg i Molde) - fordi han påpekte at bandet til Rollins var litt skraklete. Herregud. At det bare kom 34 stykker på Rollins er festivalledelsens feil - de glemte jo å sende ut brosjyremateriell til gamlehjemmene. Jeg støtter Rønsen på det der med Rollins. Jeg var også på Kongsberg, der Sonny framsto som så potent at han kunne feid over tre damekor på tjue minutter. Ikke sånn nå nei. Stavre rundt i nattskjorte og høres ut som en kazoo – det holder ikke.
