Det er beundringsverdig å ta vare på tradisjoner. Men ett sted må grensa gå.

Det spiller ingen rolle at han er så fysisk svekka at han nesten ikke kan gå, der han på sitt karakteristiske vis står oppreist med ryggen lent i retning knærne. Det spiller heller ingen stor rolle at han tidvis er kortpusta; som saksofonistisk ekvilibrist har han sine kunnskaper i behold.

Men det spiller en helt vesentlig rolle at han har med seg et band som ikke hadde kommet i nærheten av finalen i den norske amatørkonkurransen Jazzintro.

Latininspirert eller ei; man skjønner intuitivt at noe er feil når Sonny Rollins backes av elektrisk bass, elektrisk gitar, congas og en helt ordinær trommeslager. Vel har han spilt i pianoløse sammenhenger tidligere i sin karriere, og vel har han gjort fine ting med gitaristen Jim Hall. Men han har forhåpentligvis aldri tidligere reist rundt i verden med et så mediocre band som han gjør i 2010.

Det hjelper faktisk ingen verdens ting at han har med seg en mann på bass som han har samarbeida med i 50 år.

Og det som overhodet ikke hjelper, er at han - sjefen - åpenbart skjønner tegninga. At dette er krise. Han forsøker å bøte på bandets manglende musikalske forutsetninger ved sjøl å spille 14 minutter sammenhengende av en låt som varer et kvarter. Men i sin nåværende form er han sjanseløs.

Trist. Bare trist.

Tekst: Arild Rønsen

Foto: Martin Tosterud