Ifølge introduksjonen var Hairy Bones det første bandet booket til festivalen iår - med unntak av residenten, såklart. Hvorfor? Fordi Peter Brötzmann ER europeisk frijazz, som de sa det.

Om dette bandet er et europeisk prosjekt, dekker det altså Tyskland (Brötzmann), Norge (Nilssen-Love), Italia (Massimo Pupillo, bass) og New York (Toshinori Kondo, elektrisk trompet). (New York er jo for alle praktiske formål europeisk.)

Hørselvern på

På noen konserter kan man sette i hørselsvernet før første note og humre godt av sitt medpublikum, idet de møter lydveggen og fomler etter ørepluggene som hjertepasienter etter nitroglyserinet. Dette er en sånn konsert; veggen er hard, og kommer fort. Opplevelsen av et slikt spetakkel er mer subjektiv enn det meste, volumet man utsettes for er brutalt, og musikken er så godt som ren improvisasjon. Noen er masochister av natur, andre trenger å bygge litt toleranse.

For de som overlever det første kvarteret, har bandet betydelig poesi og dynamikk å by på. Lyden av Hairy Bones er i stor grad elektrisk, til forskjell fra mange andre slike konstellasjoner. Kondos klangfulle elektriske trompet fungerer som en berikende kontrast til Brötzmann, og Massio Pupillo tilfører elektrisk strengelyd og backing for trommesettet. Det er det elektriske ved bandet som subtilt utfordrer/tramper på hele frijazzkonseptet.

Gruppedynamikk

Kondo er merkelig tilbaketrukket i begynnelsen, og krever en del oppvarming før han løsner. En helt åpenbar pasning fra sjefen ender med at trommene må holde beatet gående en stund, mens Kondo sitter der og studerer hornet sitt. Lyden hans var riktignok litt lavt i miksen, så kanskje det var furting på gang. Men senere greier Brötzmann å dra ham ut av hiet på et rolig parti, og etter det skinner han. På sitt råeste kan Kondo høres ut som en løpsk theremin, og med romklangen på kan det høres ut som den tidligere nevnte residenten, men fri for all that arctic new age.

Bassgrunnlaget

Pupillo er ikke mye til solist denne kvelden, men den snerrende lyden av elektriske strenger som han tilfører bandet, spesielt når han raser rundt i de høyere registrene, er et noe av essensen - og hvis du først skal ha noen på bass, kan du knapt finne noen som er teknisk bedre. Hovedsaklig gir han ekstra boost til Nilssen-Loves perkussive kondenskjerne, som i sin tur bygger opp under blåserne.

Kulturkollisjon?

Ekstranummeret forsinkes litt av Kondo, som trodde det var tid til en røykepause, og tramper inn i full ignoranse for røykeloven og med full damp på sneipen, som han stumper med et skyldig flir. På et vis illustrerte det hele konserten; en liten kulturkollisjon med et snev av anarkisme, så røykskya står.

Tekst: Kjetil Valstadsve
Bilder: Martin Tosterud