Konserten med Puma hadde en stor, rød X i programmet for oss noise-frelste. Vi fikk det vi trengte.

Puma kom sent, men godt til konsertscenen i Molde, siden de vant jazzintrofinalen i 2006 før vinnerkonserten ble tradisjon. Siden har de turnert rundt i verden, bla. med Lasse Marhaug i Japan for ekstra noise-poeng. "Bring your sunglasses for the gig tonight folks!", kunngjorde gitarist Stian Westerhus på meldingstjenesten Twitter, og la ved et bilde av en strobe av allmektig utseende og det urovekkende navnet "Atomic 3000".

Vandring i lydheimen

Flashy, noisy band, altså. Puma er snadder for de som liker improviserte, elektrisk/elektroniske lydlandskap med store spenn i lydbildet og saftige klimaks. Men slike landskap kan være vanskelige å finne frem i, og i starten virket det som de vandret i sirkler mens synthene varmet seg opp (styrt av Øystein Moen), effektpedalene ble rokert og symbalene ristet løs (Gard Nilssen).

Dette er bare lureri av den typen katter gjerne driver med; de ligger der og maler og koser seg, og plutselig vasker de poter og klør i blodet ditt. Progresjonen er litt annerledes her, da de umerkelig, ustoppelig, uvergerlig, klatrer oppover mot klimakset i landskapets fjelltopper - og neste… og neste - men utfallet er det samme, blodige. Kanskje er famlende forsøk en viktig del av helheten for deg, kanskje var det en treg start om du var i humør for rask forløsning - hvem vet, opplevelse er subjektivitet, og det gjelder dobbelt for støykonserter.

Subjektivitet

Det er ofte ikke så mye å skrive om slikt. Man kan like det eller ikke. De beste støykonsertene er de som sender deg inn i en meditativ tilstand der du tenker på alt mulig annet underveis, og synes at verden har blitt et litt bedre sted etterpå. Denne anmelderen lever på regelmessig inntak, og likte det. Og hvem kan motstå et synthbatteri med en Sidstation fra nabolandet tronende på toppen? Ikke jeg.

Tekst og bilde: Kjetil Valstadsve (med solbriller)