Jazz er best som jazz. Rock er best som rock. Og pop er definitivt best som pop.

Denne kvelden på Romsdalsmuseet åpna så fint. Temmelig nøyaktig idet Jeff Beck entra scenen, titta til og med sola fram. Og han spilte så fint, så lenge han holdt seg til det han er en av de aller flinkeste til i denne verden. Rockete riff, ispedd et jazzkomp helt annerledes enn hva han spilte med i Yardbirds og Faces. Jeff Beck og hans 2010-band representerer det aller fremste innen jazzrock på denne sida av Weather Report anno tidlig 70-tall.

Hva det reint ytre angår, har Dagsavisen oppsummert det helt presist: Det holder å se på mannen, for å forstå at han har vært ønska som medlem i Rolling Stones de siste 40 åra.

Han spiller som en gud, a real gitar hero. Han spiller jazz like fint som rock, og peker strengt tatt nese til alle som har som jobb å skjelne mellom sjangre. Det er altså kompet til Mike Stern, John Scofield, Jimi Hendrix og Eric Clapton som er forskjellig - ikke måten de behandler gitaren på, eller for den saks skyld hvor mye de improviserer. En gitarhelt er en gitarhelt.

Flinkis

Midt inni alt dette befinner Jeff Beck seg, kanskje den aller flinkeste gutten i klassen. Men så skjærer det seg, fordi han finner grunn til å forlate sitt grunnfjell. Det er komplett umulig å forstå hvorfor han går løs på den klassiske sviska «Somewhere Over the Rainbow», og man skal virkelig ha gode grunner for å gjøre coverversjon av den fineste pop/rock-sangen som noen gang er lagd - «A Day in the Life» (Beatles). Og når han tar farvel med «Nessum Dorma» fra Puccinis opera «Turandot», da blir det bare feil, feil, og atter feil.

Teppet opp for Herbie Hancock, en av min ungdoms aller største idoler. Han er flink, han! Som pianist. Men jeg blir direkte provosert av at han kommer til Molde for å spille Pippi Langstrømpe-musikk. Gøy på landet - i en slags call and reponse med sin gitarist, der gitaristen spiller på en gitar som låter som en synth, og der Hancock sjøl har hengt en dårlig casio over skuldra. Men det skal bli adskillig verre.

Radbrekking

Med god hjelp av sin kvinnelige vokalist radbrekker han John Lennons «Imagine«, og utgaven av Peter Gabriels «Don't Give Up» er direkte skandaløs. Man skal være forsiktig med å gjøre forsøk på å gå inn i andre folks hode og tanker, men jeg har vondt for å tro at det laget som sto på scenen denne kvelden har forstått noen verdens ting av innholdet i den fineste politiske pop-sangen som noen gang er levert.

Det endelige lavmål kom med Hancocks versjon av Bob Marleys «Exodus», som dessverre ikke kan karakteriseres som annet enn hærverk.

Hvorfor kan ikke verdensmesteren i pianojazz spille jazz?

Tekst: Arild Rønsen
Bilder: Vidar Ruud