Øystein Greni er nok norsk rocks kuleste gitarist. Han er usedvanlig funky og når han i tillegg har fått med seg Zigaboo Modeliste, er det klart for en groovy natt.

Allsang

Utenfor kulturhuset var køen lang. Svært lang. Når det viste seg at soundcheck var forsinket og at ventetiden var i drøyeste laget, tok like godt publikum initiativ til allsang, med The Meters' låter. Da vi endelig kom inn var egentlig natta godt igang. Det positive med dette er at stemningen sitret allerede før bandet gikk på scenen.

Stilren

Jeg må ærlig innrømme at jeg er usedvanlig glad i funk, og allerede fra første slag på trommesettet var jeg klar over at dette kom til å bli en natt i groovets tegn. Bandet Øystein hadde med seg var kledd i matchende dresser, stilren og riktig. Det ble en natt med mange The Meters låter, noe publikum satte pris på. Zigaboo med sin «second line Funk stile» var vital på alle måter. Han dro med seg publikum i kjent stil, og var usedvanlig stødig. Det er sjelden jeg opplever at trommene får et slikt rom i musikken, men det hører til historien at groove er definisjonen på rytme. Dette slår oss rett i fleisen og det er vanskelig å stå stille. Jeg skulle ønske det var mer plass i kulturhuset. Jeg hadde behov for å bevege meg, men fikk ikke nok rom.

Respekt

Bandet viste stor respekt for musikken. De var tro mot originalene, men samtidig med selvtillit nok til å kjøre de korene som åpnet lydbildet. Øystein er en særs god gitarist. Han ser ut til å ha funken i blodet. Morsomt å se kommunikasjonen og respekten musikerne har for hverandre og Zigaboo strålte bak settet og fikk med seg publikum på sang. I ett kvarter var publikum med på linjene «Peace and love,» styrt av trommisen selv. Det var en herlig kveld. 

Tekst: Jan Inge Tangen
Foto: Martin Tosterud