Konserten med Arve Henriksen og Marilyn Mazur ble en leken affære, helt uforberedt, men meget engasjerende. Trolig kunne dette vært en veiledning for improvisatorisk entusiasme. Perkusjon og trompet blir aldri det samme igjen.

Når to navn av dette formatet møtes på scenen kan alt skje. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få høre «Dirty Diana,» av Michael Jackson, spilt med to trompeter, av samme mann, akkompagnert av groovy tablas på en jazzfestival, men det skjedde.

Krumspring

Gang på gang overrasket disse eminente musikerne publikum med krumspring av både fysisk og musikalsk art. Dette var uforberedt, men dog veldig velkommen. Publikum ble bedt om å være interaktiv gjennom sang, ledet av Arve. Rytmisk, digitalt og akkustisk. Det hele startet vart, med nydelig spill og sang av Arve, men endte opp som en lekestund for alle. Artistene koste seg på scenen, noe som smittet over på tilhørerne. Latteren satt løst. Salen fikk anledning til å le, noe som gjør godt i en intens uke for veldig mange.

Nordfjordpølser

Da musikerne ble klappet inn for ekstranummer, ga Arve beskjed om at det er en lang uke og at dersom han skulle spille veldig mye mer, så ville leppene hans etter hvert se ut som to røykte Nordfjordpølser. Med dette ledet de oss inn i en ferd over romsdalsfjorden med ferja Tresfjord, fra Molde til Vestnes. En improvisert tekst, ladet med muligens selvopplevde minner fra jazzen, en sliten mann på vei hjem etter nok en sen kveldskonsert. Takk for leken.

Tekst: Jan Inge Tangen

Foto: Ann Iren Ødeby