Voldsomt som valsen er i vinden for tida. I hvert fall i Bjørnsonhuset. Og kanskje var Bjørnstjerne en kløpper i tre fjerdedels takt?
Der Arve Henriksen slutta i valsetakt mandag kveld, der starta Joshua Redman i samme stil tirsdag. Helt annerledes, og adskillig hurtigere, men likevel. Vals. På besynderlig vis minte dette lille stykket meg om George Gershwins «Rhapsody in Blue», ispedd temaet fra James Bond-filmene, propert framført av bassisten Reuben Rogers.

Akkordfritt
Og da har vi allerede landa i formatet. Saksofontrioen – sax, trommer, bass; den har sine begrensninger. Framfor alt hva det reint harmoniske angår. Her fins jo ikke akkorder. Bassisten fungerer i denne sammenhengen faktisk like mye som perkusjonist. De kan gjerne begynne i noe som ligner C-moll, men etter hvert er det egentlig ett fett om både bassisten og saksofonisten beveger seg i helt andre tonganger – mens trommeslageren jo per definisjon er ute av stand til å påvirke akkurat denne delen av spillet.
Gregor Hutchinson er, by the way, en helt fantastisk trommeslager. Han er helt uovertruffen i faget å være midt i beatet, samtidig som han er helt utafor. Ikke rart bandleder Redman tar seg tid til å vende blikket utover mot publikum, idet Hutchinson og Rogers avslutter et av sine ekstraordinært fine samarbeid.
- Se på gutta mine, sier Redman med blikket. - Er de ikke flinke?

Norge, mitt Norge
Joda - de er veldig, veldig flinke. Liksom Joshua Redman er en flink kommunikator.
-Jeg var her for tre år siden, sier han – som Artist in Residence. Og i fjor vinter hadde jeg privilegiet å spille med de fantastiske musikerne i Trondheim Jazzorkester. Norway is like coming home, when I'm not at home. But ... expensive. I mean; hundred bucks for a hamburger?
Det var kanskje å ta litt hardt i, men rause som vi er med folk som besøker landet vårt, ser vi glatt gjennom fingrene med en desimal eller to. Ikke minst når trioen leverer en stjerneversjon av Rogers og Hammersteins klassiker «Surrey with a Fringe on Top». Bare for å følge opp med egenkomponert låt som, tro meg, sender tankene i retning Ravels «Bolero» - og fortsatt, altså: Som trio – ikke på noen måte i disharmoni, men stadig akkordfritt.
Det høres bare ikke sånn ut når Redman drar i gang en låt aleine, på sopransaksofon. Lyrisk er bare fornavnet, og nå låter Reuben Rogers faktisk som en gitarist eller pianist; han lander så nydelig i det han til enhver tid bestemmer skal være grunntone. Men før du veit ordet av det, groover det som om hele maskinparken til Deathprod. skulle være i funksjon.
Vakkert.

Tekst: Arild Rønsen