Han kan spille hva som helst. Taffel, jazz, rock'n'roll light. Popmusikk blir det, uansett.
Men først noen ord om hva jeg vil velge å kalle det såkalte supportbandet. Mitt tips er at Raphael Saadiq er et større navn, om vi ser verden – vår alles klode – under ett. Et faktum som ikke minst bunner i hans kor; mer presist kalt Erica. Ser du henne i profil, likner hun til forveksling på Prince. Hun danser like stilig, også – samtidig som hun synger som ei gudinne. Bandet til Raphael Saadiq må i tillegg være et av verdens mest demokratiske band. Bare frontfigurer, med unntak av bassisten og trommeslageren – som til gjengjeld er verdensmestere i sine respektive fag. Fabelaktig.

En gategutt
Og hva skal man vel si om mannen som, mens regnet pøser ned, ganske så selvfølgelig åpner sitt sett med «Singing in The Rain»? Han holder seg ikke med sett-lister, denne mannen. Han har aldri gjort det. Han spiller det som faller ham inn, mer eller mindre – som for eksempel Rihannas megahit «My Umbrella». Det er bare det at når Jamie Cullum gjør det, så låter det mye mer riktig. Bare det å tenke tanken å gjøre denne sangen til noe annet enn nymotens disco. Fabelaktig.

Hvis denne mannen vil, kan han rule den hele og fulle musikkverden i overskuelig framtid.
Han er høyt og lavt; sittende på pianokrakken, stående oppå pianokrakken, oppå flygelet (men aldri under, faktisk), eller bak sitt fender rhodes. Ulastelig antrukket, streetwise. Olabukse, skjorteflaka utapå, dressjakke, slips, joggesko.

Ved ankomst Flåm
Det er noe med timinga til Jamie Cullum – og da tenker jeg ikke bare på det reint musikalske. Jamie Cullum gjør kort og godt alt riktig. Rett mann på rett plass. Punktum. Over alt. Hele tida.
Hva skal man si om en mann som hilser Moldepublikumet med en rapport fra en stolt karriere som coctailpianist på Hurtigruta, og med nyvunnen erfaring fra smaken av den grelle ananasbrusen - «pinapple, without pinapple»?
Da vinner han, i hvert fall i mine øyne. Men jeg er dessverre redd det blir lenge til Hurtigrutas passasjerer kommer til å få ham som soundtrack ved innfarten til Flåm.

Klassisk pop
«I'm  20 something/and I'm still having fun», synger Cullum, før han legger til: «Guess that is the key».
Meget mulig, meget mulig. Og det er antageligvis også derfor han får det til å låte som pop, når han lar sin trompetist trylle fram toner fra Charlie Mingus' elleville «Town Hall Concert».
Eller når han framfører den klassiske sviska «What a Difference a Day Makes», i rein Stena Saga-stil. Poenget er bare, nok en gang, at når Jamie Cullum gjør det –  så låter det ikke Stena Saga. Det låter pop.
Klassisk pop.