Det er vanskelig å anmelde en konsert med et band hele jazzkloden allerede har omfavnet og som man kanskje er litt flau over å ha tilbragt 22 gode år på denne samme kloden, og i denne jazzbyen, uten å oppleve.

I hvert fall har jeg blitt forberedt på litt av hvert. Jeg har blitt fortalt at det kommer til å være en konsertopplevelse som vil forandre øregangene mine for alltid. Dessuten ringer et sitat av Terje Rypdal i ørene, han som før en konsert med bandet i 2007 hevdet at Supersilent var kanskje det eneste bandet han var villig til å risikere hørselen for.

Anmelderen er altså litt nervøs før sitt første møte med det som omtales som lekeplassen til Arve Henriksen, Ståle Storløkken og Helge Sten. Scena ser ut som det stedet ledninger drar for å dø.

For en av min generasjon, som burde inneha en viss fortrolighet med elektronikk, har jeg ingen referanser til denne lyden.

Frekt og moderne

Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hvordan musikk kan høres slik ut! Hvordan Henriksens hese trompet og hvileløse trommestikker kan gli over i de raspende, metalliske tangentene til Storløkken. Jeg klarer ikke engang helt kartlegge hva Helge Sten driver med borte i den ledningshaugen sin, men det er utrolig fint. Det høres utenomjordisk ut – og utrolig nytt, frekt og moderne selv for redaksjonens yngste anmelder. Det er vanskelig å forestille seg at dette er improvisasjon! Supersilents fantastiske bestetning forutså en journalists ordspilldilemma når de navnga bandet. Jeg vil nesten danse.

Tekst: Ingrid Kleiva Møller

Martin Tosterud (foto)