«Improvoicing» er et nydelig bidrag til et hittil lite utforsket felt i jazzen – vokalensamblet.

Torsdagens konsert med åttekvinnsensamblet Trondheim Voices bestod av tre svært ulike verk av jazzkomponistene Jon Balke, Mats Gustafsson og Marilyn Mazur, og de tre utmerker seg på hvert sitt vis.

Forestillingen åpner med Jon Balkes bidrag, og med de åtte solistenes resitering av ulike ord og lyder, og kretser rundt en musikalsk konfrontasjon solistene imellom. Det minner om vokalarrangementene til genierklærte Dave Longstreth i Dirty Projectors, og det er spennende hvordan Balke bruker de ulike stemmene til å skape en slags frijazzvokal, men jeg savner at stemmene litt oftere møter hverandre og går sammen istedenfor å stadig utfordre og motsi hverandre. De ulike talentene til de åtte solistene kan drukne litt i hverandre framfor å bli hevet fram.

Mats Gustafssons del av forestillingen er visuelt sett en motsetning til Balkes. Gustafsson plasserer sangerne bak noen høye notestativ, alle kledd i hvitt, noe som gir et veldig stilrent uttrykk – og solistene leser fra noen lange papirruller, mens Gustafsson står foran dem som dirigent. Det er tydelig både på den visuelle dramaturgien og musikken, at de spiller på at stemmene er et instrument, og han leder vokalistene mot noe som høres elektronisk, metallisk og veldig spennende ut. Til tider ligner det på Bjørks Medulla-album, men uten de hiphopreferansene det har.

Det er mye tekst å forholde seg til også i denne delen av forestillingen, og jeg tenker at det burde være et poeng med vokalimprovisering, med improvoicing, å bevege seg bort fra den teksten som vokalen ofte er underlagt? Jeg syntes absolutt at verket er best når det beveger seg mot noe ikke-språklig og er ren lyd. Når man glemmer at det ikke er et instrument av tre eller metall man hører, men menneskestemmer, når de får beibier i publikum til å gråte, det er da det er på sitt fineste.

Som i Balkes arrangement, syntes jeg Gustafsson også går litt langt i en teatralsk retning på scena. Jeg liker godt det visuelle uttrykket i den andre delen, men det kan bli litt for fikst – som når sangerne trekker opp noen små maskiner som de spiller på. Sangen selv hadde stått stødig uten sceneshowet, og lyden hadde kanskje blitt enda mer mektig uten alle distraksjonene.

Det store høydepunktet er den tredje og siste komposisjonen, signert av Marilyn Mazur. Som Jon Balke, spiller Mazur på scenen sammen med vokalistene – og hun har det travelt der hun hopper rundt mellom de tusen trommene og rytmeinstrumentene sine oppe på scenen. Det er mange afrikanske referanser i Mazurs verk. Komposisjonen er langt på vei den mest melodiøse av de tre, og sangstilen sender assosiasjoner til sørafrikansk kwela – og noen ganger minner det om vår egne, norske kveding. Dette er et mer rytmisk og lekent stykke enn de andre to. Det hadde vært spennende å opplevd et lengre samarbeidsprosjekt mellom Mazur og Trondheimssolistene.