|
Fire flate -
Intervjuer
|
|
mandag 13. juli 2009 12:10 |
 - Om jeg er nervøs? Ja, det kan du skrive opp. Adrenalinet pumper noe alvorlig. Det er Arve Henriksen som snakker – og det er ikke det minste rart at mannen er smått engstelig. Som årets Artist in Residence planlegger han ikke mindre enn åtte konserter på seks dager!
Vi har en avtale på jazzbula Herr Nilsen i hovedstaden, men siden de ikke kjenner sin åpningstid, tar Henriksen sjøl øyeblikkelig stram regi. - Da går vi på Kaffistova. Snåsakallen bor alltid der når han er på Oslovisitt.
Kjenner vi ham rett, trenger ikke Henriksen akkurat hjelp fra oven (eller hvor det nå er Joralf Gjerstad henter inspirasjon), men han legger ikke skjul på at livet for tida er litt uvant for en enkel bondestudent. Det blir liksom litt oppstuss rundt det å være Den Sentrale Musiker under Molde International Jazzfestival, i fotspora til folk som Chick Corea, Marilyn Mazur, Terje Rypdal og Joshua Redman.
En moderne høyrekant
Han lander en tallerken sikringskost, og forteller – ganske så uoppfordra – at han har spilt fotball med så godt som alle i familien Flo. Stryninger. Når jeg spør om de virkelig har fotballbane på Stryn, blir han smått himmelfallen.
- Målt mot Stryn, blir Vålerenga en parantes i fotballhistoria!
Henriksen gafler i seg omtrent like fort som han prater – han snakker mye fortere enn han spiller trompet – og mellom munnfullene får han fortalt at en oppvekst på fotballbanen og i skolekorps lærte ham noe av det viktigste i livet: Lagfølelse.
- Lukta av tigerbalsam eller ventilolje, det går egentlig ut på ett.
- Hvilken rolle hadde du på banen?
- Jeg var en løpssterk høyre kantspiller av den moderne typen; han som dekker hele langsida si, fra backplass til ving.
- Hva slags musikk har du i mobilen din?
- Da må jeg åpent og ærlig si at jeg lytter mye på meg sjøl.Ikke som sjøldigging, men for å finne ut hva jeg egentlig liker av det jeg sjøl foretar meg. Jeg skulle gjerne hatt en iPod-assistent, en som kunne vise vei i jungelen. Kanskje burde jeg ansette sønnen min. Han er 16, og okkuperer datamaskinen min i alt for store deler av døgnet. Han har fått fri tilgang til iTunes, og har altså for lengst lært seg til at musikk koster penger. Men forsvinnende lite, vil jeg si. Hva kosta kaffekoppen du nettopp kjøpte? 25 kroner, der ser du. For den prisen kan du laste ned fire låter! Og hvor mye penger genererer ikke musikken i det totale bildet – for eksempel til næringslivet i Molde?
En feminin Garbarek?
Hele uka med Arve Henriksen starter i Bjørnsonhuset i ettermiddag. Musikken er basert i hans siste plateinnspilling, «Cartography», og på scenen vil han ha følge av Jan Bang, Eivind Aarset og Helge Nordbakken. Han er nøye på dette med å spille på lag.
- Vi er en gjeng folk som skal ta oss gjennom denne uka; det handler på ingen måte bare om meg.
Han skal gjøre konsert spesielt beregna på barn og ungdom, han skal spille med Marilyn Mazur, med Christian Wallumrød, med Supersilent, og ... – puh! - men han ofrer villig noen ekstra ord på det som skal skje i Domkirka, klokka 12.00 torsdag.
- Et av styremedlemmene i Nattjazzen, Ingrid Viggen, måtte i fjor gi tapt for kreften. Jeg tenkte som så: Ingrid var fra Molde, og dette skal bli mitt bidrag.
Han skal spille med Ytre Suløen – ja, du leser riktig – og Arve Henriksen skal altså spille dixielandjazz. Så det skal han ha; det blir stor bredde i hans musikalske uttrykk under årets festival. Er du, kjære leser, i stand til å finne skjæringspunktet mellom Supersilent og New Orleans-jazzen? I så fall, bør du innfinne deg i Fire flate-redaksjonen på borte på Forum – fort som faen.
Siden vi allerede befinner oss i kirkelige omgivelser, henviser vi med glede også til nattkonserten lørdag, da Henriksen, Storløkken og Bang tar med seg Trio Mediaeval. Hør hvordan orkesterlederen beskriver hva som skal skje:
- En feminin variant av Hilliard Ensemble & Jan Garbarek.
Det høres ut som det er på sin plass å holde seg våken henimot midnatt på festivalens siste dag.
Selveste David Sylvian
Man kan si mye om 41-årige Henriksens mangfoldige musikalske virke, men en sak er klar: Han har aldri utmerka seg i spesielt rocka retning. Eller ...?
- Supersilent går vel ikke akkurat stille og rolig for seg. Men du har vel rett; jeg liker å ha ganske god tid, hvilket ikke betyr at jeg ikke kan opptre utagerende. Helge Steen (alias Death Prod) spurte en gang mens vi satt og hørte på et opptak: «Hvem er det som skriker så fælt?»
- Og den æra tok du glatt?
- Den tok jeg på strak arm, og ja – jeg skulle ofte ønske jeg kunne tatt ut litt mer musikalsk tourettes.
- Er det korrekt observert, når jeg tenker at du mer enn låter, har tenkt ut STEMNINGER når du går i studio?
- Korrekt.
- Hvorfor er ikke David Sylvian med til Molde?
- Han vegra seg ... Jeg var forresten i studio med ham i januar/februar, i anledning et kunstprosjekt. David Sylvian er en modig mann. Tenk å være verdens største popstjerne (Sylvian var vokalist i 80-tallsbandet Japan), og så gå over til den virksomheten han har bedrevet de siste 20 åra. Et imponerende sprang, spør du meg. Det var forresten han som kom opp med alle titlene på «Cartography».
Lyden av trompet
Arve Henriksen spiller trompet, men det låter likevel feil om vi setter merkelappen «trompeter» på ham. Han er ikke førstemann i verden som vrir og vrenger på den naturlige trompetlyden – Don Ellis, Miles «wah-wah» Davis, NP Molvær – men Arve Henriksen er vel så langt aleine om å få trompeten til å låte som bukkehorn.
- Hva er årsaken, Arve – er ikke trompetlyden fin nok som den er, i sin helt naturlige utgave?
- Jeg har alltid vært opptatt av lyd, si gjerne lyd som sådan – jeg liker å vri og vrenge. Og det er jeg jo slett ikke aleine om; til og med Ole Edvard Antonsen har putta tegnestifter i munnstykket!
Han plukker fram en trompet fra veska av typen piccolo; en bitteliten sak som er stemt en oktav høyere enn den vanlige B-trompeten; en sånn som du hører lyden av når de spiller «Penny Lane» i radioen.
- Bruker du samme munnstykke, uansett hvilket horn du spiller på?
- Nei, jeg har aldri hatt lyst til å henge meg opp i akkurat den slags detaljer. Jon Christensen kan spille på ethvert trommesett i denne verden. Men han låter alltid som Jon Christensen.
- Har du mange trompeter?
- Bare tre, men til gjengjeld er en av dem selvlysende.
- Kan du spille streit bebop?
Han flirer et smil jeg tolker som «hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det?»-uttrykk.
- Jeg måtte i så fall ha øvd mye, og ikke misforstå meg – jeg har ikke noe i mot bebop. Det er bare ikke meg. Jeg har noen ganger vært inne på tanke å lage en standardkvartett, men har droppa idéen. Det er jo så mange andre som er flinke i den retninga.
En musikalsk honeymoon
I forkant av åtte konserter på ei uke føles det nærmest litt impertinent å spørre om de øvrige framtidsplanene. Men vi gjør det likevel.
- Jeg skal ha ferie, men så: Radka-konserten i Operaen, jobber i Frankfurt og Reykjavik, Punktfestivalen, turné med Christian Wallumrød, så med Supersilent, deretter duojobber med Jan Bang i Asia, før vi faktisk skal til Skopje ... og så blir det gjenforening mellom Supersilent og Motorpsycho, men da har vi kommet helt til mars.
Wow! sier vi – Supersilent og Motorpsycho! Vi kan nesten ikke vente! Og innimellom alt skal fyren faktisk gifte seg!
- Det blir honeymoon, flirer han - avbrutt av to konserter...
Men nå: Molde. Full konsentrasjon.
|
Legg til kommentar
Kopirett © 2012 Fire Flate. Alle rettigheter reservert.
|
|
improv-journalistikk! @fireflate tweeter
|
