|
Fire flate -
Intervjuer
|
|
mandag 13. juli 2009 21:33 |
 Molde løper ungene rundt og roper ”i ska druse de”, det gjorde de ikke før barneteaterforestillingen Tusen og en natt hadde premiere for rundt ett år siden.
– La oss bruke det ordet, det er et typisk Molde-ord!
Underveis i planlegging av forestillingen fikk instruktør Svein Solenes den lyse ideen. Druse betyr omtrent gi deg juling, og har vært lite brukt i Molde de siste 20 åra.
– Men jeg hadde aldri ventet at det skulle få den effekten det har fått, ordet har fått en renessanse – ungene i Molde har tatt det opp igjen.
Jazz- og teatersamarbeid
Han er entusiastisk nå, dagen før teaterstykket har nypremiere under årets Moldejazz, det er en stund siden stykket ble spilt sist. I fjor ble det en stor suksess og langt fra alle som ønsket fikk sett det. Ledelsen ved Teatret Vårt og Moldejazz bestemte seg for å videreføre samarbeidet, og i forbindelse med at byen er i ferd med å lage et felles jazz- og teaterhus, er det en naturlig ting å gjøre.
– Vi har tenkt på å samarbeide lenge, festivalen har jo et stort publikum vi ønsker å benytte oss av, men på grunn av ferieavvikling og andre praktiske utfordringer har det vært vanskelig å få det til. I fjor tenkte vi at det bare driter vi i, så teatret bidro med skuespillere og festivalen kom med forslag til musikere.
Forestilling for familier
Og sånn ble det, samarbeidet er et faktum og en suksess. Da Solenes ble spurt om å gjøre regi på jazz-teater-samarbeidet i fjor tenkte han først på fortellerteater og norske folkeeventyr.
– Etter samtaler med teatersjef Carl Morten Amundsen kom vi fram til Tusen og en natt. Det er fint med gamle fortellinger, de har så mange lag i seg, barna ser ikke voksenproblematikken i det og det skal de heller ikke, og stykket passer for alle aldre – det er familieteater.
50/50 musikk og teater
Når Tusen og en natt spilles er det like mange musikere som skuespillere på scenen. Familien Shankar med tablaspiller Jai i spissen står for den musikalske halvdelen av forestillingen.
– Jeg er glad jeg ikke visste hvor gode de var, de er jo verdensstjerner, da hadde jeg blitt veldig nervøs for at de ikke ville underkaste seg fortellingen. Når jeg har bestilt en stemning av musikerne har den kommet med en gang.
– Vi ville lage en leken forestilling, og hadde ikke politiske ambisjoner med det, det er en menneskelig historie fra en annen kultur. Etter hvert så jeg at det er problemstillinger som kunne vært hentet rett fra tabloidpressen; hvordan kvinner blir behandlet, tvangsgifte og æresdrap. Vi har godt av å bli kjent med arabisk kultur og kulturarv når vi er travelt opptatt av å demonisere den verdensdelen.
|
