Vi ble ikke så mye klokere på Taylors pianospill. Men spør oss om puertoricanerenes stilling i dagens USA? Vi har svaret på rede hånd.

- Jeg har nettopp tilbragt tre timer med Steinway-pianoet mitt, sier den blide 80-åringen mens han fortsatt er på sin første røykpakke.

- Som forklarer det gode humøret jeg er i.

Vi seiler rundt Hjertøya, og Taylor er på historien om når han spilte for Jimmy Carter i Det hvite hus. Han var klar over hvor varme somrene i D.C. kunne være, og hadde vært på en fasjonabel klesbutikk på Manhattan og kjøpt seg en stilig hvit silkepysjamas til opptredenen. Når han ble spurt om å spille for den daværende amerikanske presidenten, var svaret:

- Hvor mye betaler de?

Historiene hans er intrikate puslespill – Taylor er uten tvil et menneskelig oppslagsverk i amerikansk jazzhistorie, men det er alltid minst fire historier som må fortelles på en gang, så når han begynner på en historie om da han så Marvin Gaye på The Apollo på 60-tallet, kan det gå minst syv sigaretter før han velger å fortelle deg punch-linjen, og innen den tid har han fortalt deg om Roosevelts rolle i Pearl Harbour-angrepet, om rytmen til løvtomme trær i høstkvelden, og om jazzklubber i New York hvor han møtte Miles Davis – som konsekvent omtales som the mean devil. Disse mean spirits som Miles Davis var i besittelse av, var for øvrig noe av det som gjorde ham bra, sier Cecil Taylor. Han omtaler blant annet Roy Hargrove og Anthony Braxton som unge musikere med noe av de samme evnene.

Militær disiplin

Det er snakk om en musiker som blant annet har blitt blitt premiert med den prestisjefylte MacArthur-prisen, og som sammen med Ornette Coleman regnes som oppfinneren av frijazzen (men som Taylor selv sier det: «Ornette-i-pooh is a swingplayer!»). Den tidligere manageren, Joseph Choto, som nå er Taylors assistent på turné, sier om Taylor at han har den mest bemerkelsesverdige disiplinen han noensinne har funnet i noen musiker.

- Cecil er 80 år, sier Choto. - Mange musikere kommer til et visst punkt i livet hvor de bare fortsetter å spille, uten å utvikle seg noe nevneverdig som musikere. Cecil har alltid fortsatt å forberede seg og forbedre seg for hver konsert – han har en nærmest militær disiplin når det gjelder øving.

Out for a spin

I tillegg har herr Cecil Taylor evnen til å prate sammenhengende i de tre timene vi tilbringer sammen. Om konserten i morgen, vil han ikke si så mye. Han forteller oss at han har tre gode timer med øving foran seg før konserten på Kulturhuset, så vi får se hva som skjer etter det. Først skal han i hvert fall ta med denne båten «out for a spin», sier Taylor, og kanskje kjederøyke tolv sigarettpakker til. Og så kommer en ny sigarettpakke på bordet, og han ubryter:

- I might just stay here forever.

Tekst: Ingrid Kleiva Møller

Foto: Vidar Ruud