|
Når Moldejazz arrangeres for 50. gang, har en mann større grunn enn alle andre til å feire. Petter Pettersson (71) har sittet sentralt siden dag én.
Bak ei anonym dør med et bitte lite skilt som forteller at vi har kommet til Jazz og Fiske forlag, finner vi forlagets eier og eneste ansatte. Ikledd halvlange ullsokker, tresko og utprega fritidsklær gir Petter Pettersson audiens i kontorlokaler som rett ut sagt er i begredelig forfatning. Arkiver av førkrigsmodell er stort sett det eneste som er mulig å peke ut i det relativt romslige kaoset. Vi kan vel si det sånn at noen fine kunstverk med jazzmotiv på den ene veggen ikke kommer helt til sin rett.
Han ber om et par minutter, fordi han er i ferd med å sende en faktura via internett.
Jeg har skrevet Kristain istedenfor Kristian i adressefeltet, og da stopper det jo opp. Men det er ikke hver dag denne bedriften sender en faktura pålydende 7000 norske kroner!
Fluefiskets mysterier
Han livnærer seg stort sett som skribent på sine eldre dager. Porteføljen hans inkluderer viden kjente publikasjoner som Jazznytt, Romsdals Budstikke, Jakt & Fiske og Villmarksliv. Etter hvert finner han fram ei dobbeltside han har signert i Dagbladet. Temaet er fluefiske, der hans intervjuobjekt, gitaristen Håvard Stubø kan fortelle at forskjellen på fluefiske og fiske er som den mellom ballettdans og spasering. Denne typen obskuriteter er samla på jazzandflyfishing.net, et tilbud Petter Pettersson benytter flittig.
Vi er flere, og det er jo alltid en trøst, sier han.
Har Stubø rett?
Om forskjellen mellom fluefiske og fiske? Så avgjort. Jeg vil gå lenger, og si det er som å sammenlikne fekting med andre verdenskrig.
Fluefiske er en lidenskap for ham. Fra midten av mai til midten av september kaster han flue mange ganger i uka. Av de siste 14 dagene, har han brukte 11 i elva – han fisker ørret. Så hva er hemmeligheten?
Det går både på det praktiske og teoretiske. Fluefiske er en utfordring, mye vanskeligere enn å fiske med sluk. For å bli god, må du kunne en del om insektteori. Flua du kaster ut er en invitt til fisken, som jo mye livnærer seg av insekter.
Han snakker om larve- og nymfestadiet, om det ferdig utklekte individet, om hvordan man «leser» ei elv.
Fluefiske er sofistikert idrett. Du blir aldri utlært. Utrolig morsomt, selv utenom de magiske øyeblikkene – som bare sjelden inntreffer.
Får du noe fisk, da?
Ja – men for å være ærlig, så er det bare en bonus.
Høres ut som jazz - det med svært få magiske øyeblikk, mener jeg?
Korrekt, flirer han. – Fluefiske og jazz har svært mange likhetstrekk.
Kultur vs. bissniss
Av ovenstående kan man kanskje komme til å tro at Pettersson har gått gjennom livet som bohem. Feil. Mesteparten av sitt yrkesaktive liv har han faktisk tilbrakt i noe så streit som tekstilbransjen. Mot slutten av 1860-tallet kom oldefaren hans langveisfarende, som kramkar fra Sverige. Så traff han ei jente mens han solgte synåler, og slo seg ned i Molde. «Pettersson-familien», sier de gjerne i Molde – når de omtaler det lille imperiet som også driver innen eiendomsbransjen.
Likevel har det alltid vært kultur i familien Pettersson.
Far var ikke særlig interessert i bissniss, og måtte nærmest slepes fra Oslo tilbake til Molde. I hovedstaden var han statist på Nationaltheatret, og hadde visstnok én replikk: «Hesten er salet!»
Faren var blant initiativtakerne for å få Teatret Vårt til Molde, og i kraft av vervet som ordfører sto han faktisk for den offisielle åpninga av den aller første jazzfestivalen i byen. Den beleste Pettersson kikker ut av vinduet, og forteller at Molde som by kan tilbakeføres til 1742. Men så bomba tyskerne sentrum i filler. Men etter Hitlers fall kan byen umulig ha hatt noen arkitekt for å regissere gjenoppbygginga. Onde tunger påstår det må ha vært bevisst: Maken til kontrast mellom det fantastiske skue utover fjorden, og det helt sinnssykt rotete inntrykket av noen tilfeldig sammenraska murbygninger inne i byen skal du leite lenge etter.
Men du må ikke glemme at det var hit Kongen kom i aprildagene i 1940! proklamerer Pettersson. – Og gullbeholdninga til Norges Bank!
Han siterer Nordahl Grieg på strak arm: Slik vil Kongen leve for oss:
Ved en sølvblek bjerkestamme
mot en naken vårskogs mørke,
står han ensom med sin sønn.
Tyske bombefly er over.
Men nå er det på høy tid med litt jazz.
Nordens Newport?
Det var ikke akkurat noen selvfølge at Molde skulle få jazzfestival, selv om den lokale jazzklubben Storyville faktisk hadde ukentlige arrangementer helt fra 1953. En dag dukka tanken på en «jazzweekend» opp, og idéen fikk vinger da Rolv Wesenlund stilte et essensielt spørsmål i det dansk/norske Jazzbladet: Hvilken by blir Nordens Newport?
Over there hadde man nemlig starta jazzfestival, til og med fått den dokumentert på film – og den hadde både Wesenlund og noen ildsjeler i Molde fått med seg. Horten og Sandefjord meldte seg på, i tillegg altså til Molde.
En viss skepsis kunne spores i Oslomiljøet, humrer Pettersson. - Jeg veit ikke om det stemmer, men det sies at Oslofolket måtte ty til globusen for å finne Molde. Faktum er nå uansett at byen ikke hadde flyplass, og at nærmeste jernbanestasjon lå i Åndalsnes. Vi hadde ikke noe polutsalg, og ordet «utested» var ikke funnet opp. Da en og annen fremmed spurte etter husvære etter krigen, pleide moldenserne å svare at «vi har bare eitt hotæll – Nobæl».
Festivalen ble en umiddelbar suksess, selv om det skranta økonomisk. Et par år levde den så på kanten av eksistens at enkelte i festivalledelsen pantsatte hus og hjem for å få den avvikla.
Festivalens første sponsorer var arbeidsgiverne våre – de fleste av dem uvitende om hvor mye tid vi brukte på denne fritidssysselen. I dag er Moldejazz en såkalt knutepunktfestival – og kampen for å bli like anerkjent som Festspillene i Bergen var hard og lang! – med fast post på statsbudsjettet, og en organisasjon som med flokk og følge årlig omsetter for 45 millioner. Det er nesten ikke til å tro, hva denne «globusbyen» har fått til.
Venstremann
Som jazzfrelst er Pettersson selvfølgelig en liberaler, uten at det gjør det enkelt å plassere ham i det politiske landskapet. Jazzhistorikeren Bjørn Stendahl omtaler ham som «eminensen av ubestemmelig farge».
Det går likevel rykter om at du egentlig er Høyremann?
Nei, nei – selv om det har hendt at jeg har stemt på dem. Jeg har også stemt Arbeiderpartiet, men er vel av sinn og legning mest av alt Venstremann. Venstre kombinerer det beste i konservatismen med åpenheten i sosialdemokratiet, og det er en tragedie at partiet ikke har fått større oppslutning. Om Carl I. Hagen hadde vært Venstremann, ville vi vært landets største parti!
Men Helge Seip var da flink?
Ja, det var han – uten at jeg vil karakterisere ham som direkte karismatisk.
Han er på gli nå, mannen som etter en periode som vararepresentant i kommunestyret har fått stor respekt for folk som orker å engasjere seg i den enorme mengden saksdokumenter.
Høyre er et bra parti, men i dag er det umulig å stemme på dem. Jeg kommer aldri til å bidra til å gi Fremskrittspartiet politisk makt. I mine øyne er det bare tre reelle partier i Norge – Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre. Senterpartiet og Kristelig Folkeparti er klubber, reine særinteressepartier, og FrP er et meningsmålingsinstitutt.
Det høres ut som du kunne ønske deg en storkoalisjon – bestående av Høyre, Venstre og Ap?
Den hadde fått min stemme, ja!
Solidaritetsprosjektet EU
Det fins nok mange som ikke er fremmed for denne storkoalisjonen, den eneste som kunne få Norge inn i EU. Pettersson fleiper med at om nei-sida hadde spilt sine kort riktig, hadde de fått i stand en folkeavstemning nå, høsten 2010 – da ville de ha utsatt EU-spørsmålet i 20 år til, med god margin. 70 prosent nei! Finanskrisa har ikke akkurat gjort EU til noe utstillingsvindu. Men dette blir for smått og kortsiktig i Petter Petterssons øyne.
Jeg blir frustrert over at Europadebatten går på kroner og øre – what’s in it for me? For meg er EU et solidaritetsprosjekt. De har trøbbel i Spania og Portugal, ja visst – og dette kjenner jeg litt til, ettersom jeg har familie begge steder – men det kan ikke herske fnugg av tvil om at EU har bidratt til sosial utjevning i disse landene, på samme vis som i de øst-europeiske landene som nå følger etter. Tenk hvor utrolig fredelig overgangen fra totalitære regimer til velfungerende demokratier har foregått i Spania og Portugal!
Kunne ikke det skjedd uten EU?
Kanskje, men ikke så fort.
Han lener albuen mot bordet, og legger hodet trygt i neven.
Altså: Den som sitter og regner på hvilke næringer som «tjener» på medlemskap, den har ikke skjønt bæret av EU.
Dørum i lenker
50 år er lang tid, noe vi blir minnet på idet Pettersson drar fram opptak fra en intervjurunde han og et par andre i anledning jubileet nettopp har gjennomført sammen med mediestudenter fra Molde. Den gamle altmuligmusikeren Martin Vestre forklarer: «Vi hadde ikke grammofon, og derfor heller ikke grammofonplater.»
Det er da han drar fram en oppsummeringsperm fra Mardøla-aksjonen, som også feirer jubileum. I år er det 40 år siden han som skulle bli landets justisminister, Venstrehøvdingen Odd Einar Dørum, lenka seg fast foran fossefallet. Frontene var harde nok, og parolene på fotografiene taler sitt tydelige språk: «Hippies dra hjem! (hvis dere har noe!)» – «Romsdalen for romsdalinger!»
Hva mener du om oljeboring i Lofoten og Vesterålen, Pettersson?
Der er jeg enig med Jens. Disse sårbare og teknisk kompliserte områdene kan vi la ligge en stund. Vi behøver ikke ta den beslutninga akkurat nå.
Storkoalisjonens mann.
Siste skanse
Målbåndet stoppa ved 1.80 på sesjon, omtrent den gang han var med å starte Moldejazz, men i dag rager han 178 centimeter over ullsokkene. Han påstår å være altetende innen skjønnlitteratur, framholder John Steinbeck og Graham Greene som husguder, og innrømmer at han stadig vekk har til gode å komme «helt gjennom Ulysses». Videre er han alt for utålmodig – «livet er for kort» – til å være lyd- eller vinylfreak, men gir, om enn noe nølende, til beste sine absolutte jazzfavoritter.
Det blir nesten umulig, og det forandrer seg nok fra dag til dag og uke til uke. Men – Ok: Billie Holiday fra 1934-39, samarbeidet mellom Miles Davis og Gil Evans, Charlie Mingus idet 50-tall ble til 60-tall, og Duke Ellington – jævla tidlig, og på 40-tallet.
Nok en storkoalisjon, tenker jeg, og tar farvel.
Når kommer du oppover til festivalen, Arild?
Mandag morgen. Jeg må få med meg Vålerenga – Konsgvinger først.
Men da går du jo glipp av godbiten Molde – Sandefjord! Skandale!
Mener mannen – som i tillegg til alt det andre har full koll på Moldes første-11’er. Som 16-åring fikk han faktisk en A-kamp eller to i Moldetrøya, som keeper. Han forsvarer klubbens sjabre innsats så langt i årets Tippeliga på denne måten:
Husk at begge Diouf’ene i praksis har vært borte, i tillegg til Thioune – alle de tre som gjorde Molde virkelig gode i fjor. Men MFK kan være jævlig fornøyd med at det er 16 lag i serien i år!
Så kan han jo, i hvert fram til i søndag kveld, trøste seg med at Molde aldri taper en kamp i forbindelse med «jazzen» – Moldes innbyggere går ikke på festival, de går på «jazzen». Og en sak er klar: Noe fluefiske blir det ikke de nærmeste dagene. Uke 29 er jazz, fra tidlig morgen til sein natt. I hvert fall for Petter Pettersson. Sånn som det har vært i 50 år.
Tekst: Arild Rønsen
Foto: Ann Iren Ødeby og Vidar Ruud |
