Det vil være feil å si at vi møter en nedbrutt mann, men det vil være like meningsløst å si at alt går på skinner for Nils Petter Molvær. – Jeg hadde booka fire jobber i Polen. Så styrta flyet med presidenten, med påfølgende landesorg. I tillegg er jeg i realiteten askefast her jeg sitter.

Nei, det er sannelig ikke bare bare - å være musiker med hele verden som arbeidsplass.

Han sutrer ikke, men det er klart det er forsmedelig å måtte droppe Polen. Konserten i Stettin var helt utsolgt, og hadde «dispensasjon» fra landesorgen.

- Du vurderer ikke bil og båt, da?

- Nei, faen … for én jobb?

For mange plateutgivelser?

Han skulle til New York noen dager etter vårt møte, og det meste tyder på at dét flyet kom seg av gårde. Faenskapen har en tendens til å gå over, den også – og det er sånt som får globetrotteren Molvær til å skli inn i det filosofiske hjørnet.

- Det er mange uviktige ting som er uvesentlige.

Men platebransjen er ikke uvesentlig, verken for musikere eller publikum. Det sies at EMI – det nåværende eller forhenværende hjemmet til Pink Floyd, Rolling Stones, The Beatles og Radiohead – er i ferd med å gå konkurs. Nils Petter sier han ”har det helt OK med Universal, Norge”, men er ikke optimist med tanke på framtida - ikke hva platebransjen angår.

- Det går vel fire måneder, så får alle de kule folka sparken. Men samtidig …

Han tar ei pause, som om han lurer på om han skal si det han er i ferd med å si. Men så sier han det:

- Det er for mange som gir ut plater for tida. Det høres kanskje litt flåste ut, men sånn er det.

Modal, løs jakke

Hva slags musikk spiller Nils Petter Molvær? I en plateanmeldelse lenger bak i denne utgaven av Jazznytt, betegner jeg det som ”jazz, rett og slett” – den moderne jazzen, den som har kommet til å dominere jazzmarkedet – i hvert fall i Europa - i tida etter at bebop var som aller mest populært.

Det kommer neppe som noen overraskelse at Nils Petter Molvær i alminnelighet er uinteressert i sjanger-spørsmål. Det er ikke for ingen ting at han like gjerne kan spille på en jazzfestival som på en techno/rock-festival. Med ”Khmer” (1998) plasserte han seg midt i dette landskapet. Midt i mellom alle stoler, vil noen si. Mens andre vil mene Det absolutte sentrum for moderne, improvisert musikk vil være en mer passende beskrivelse.

Sjøl bruker han uttrykket ”modal, løs jakke”.

- Fritt for harmoniske bindinger. Skalabasert. Støy. Farger … improvisert, kort og godt. Jeg blir provosert når amerikanere oppfatter dette som deres oppfinnelse. Den moderne jazzens røtter ligger like gjerne i Mauritania og Norge.

- Så det fantes altså et brudd, musikalsk, den gangen bebop ble til noe annet, noe … friere?

- Ja. For meg er det å spille på akkorder blitt rein teori. Hvilket ikke må oppfattes dit hen at det ikke fins store kunstnere blant de som holder seg temmelig strengt til bebop. Fra et hotellrom hørte jeg en gang Joe Lovano spille ”Giant Steps” – 90 runder! Uten å gjenta seg sjøl én gang!

Fra ”Khmer” til ”Hamada”

Han fyller 50 år i september, og har levd av musikken i nesten 30 av dem. Proff siden 1981/82. Det kan bli mye, tenker jeg.

- Hender det at du blir lei av deg sjøl?

- Oh, oh, oh! Gjett om! Det skal jeg love deg! Jeg tror alle musikere har det sånn, men i perioder var det faktisk verre før.

- Hvor lenge er det siden du har hørt på ”Khmer”?

- Det må være … i hvert fall sju år siden. Med unntak av et ”Khmer”-opptak på YouTube. Det var Strangefruit som ba meg se det, og ja – jeg hørte til en viss grad at det var noe friskt der.

- Hvor er du hen nå, i forhold til ”Khmer”?

- I mine ører er deler av ”Hamada” noe av det beste jeg har gjort. Det er mer presist, emosjonelt på en annen måte. Reint – uten at vi egentlig prøver å få til noe helt annet. Kanskje handler det om innpakning, om kontraster, om å skape attention.

Narkomanlandet Norge

Molvær forteller om møtet med en kvinne i Sarajevo som sa det sånn: ”I hear that you always are looking for the essence?” Det syns han er en god beskrivelse.

- Jeg forsøker alltid å få det så presist som mulig.

- Men kan ikke det komme til å stå i motsetning til improvisasjonen – som vel er det helt sentrale i jazzmusikken?

- Det blir et definisjonsspørsmål. Ei verselinje kan være presis som ei atombombe, og samtidig romme et helt univers. La meg bruke et annet bilde: En fyr som er jævla god på å skrive fort på PC kan forfatte ei bok på ei uke, mens innholdet er bare tull. En annen kan bruke et år på å skrive poesihistoriens to beste linjer. Jeg foretrekker sistnevnte.

A. Andersens teorier

Idet han snart skal passere sine første 50 år her på jorda, husker han tilbake på Dexter Gordon (1923-1990). En gang, da unge Molvær sjøl ikke hadde rukket å bli tenåring, observerte han Dexter stående, utafor Dahls bokhandel, lyttende til en av sine egne utgivelser. Han mener å huske at Moldefestivalen det året hadde besøk av både Weather Report, Tony Williams’ Lifetime og Herbie Hancocks Headhunters! (Dette kan da umulig ha vært tilfelle?)

- Men i ’69 – (han var tidlig ute!) - var jeg mest opptatt av Buddy Rich. Og Herb Alpert & the Tijuana Brass! Og Chicago! Og Jimi Hendrix!

Han står beinhardt på at superhiten ”25 or 6 to 4” befinner seg på Chicagos første album, ”Chicago Transit Authority” fra 1969, mens jeg – som har rett – insisterer på at den ikke kom før på ”Chicago II”, i 1971.

Molvær feier uenigheten vekk med et Arild Andersen-sitat: ”Man har aldri mer talent enn det talentet man har til å ta vare på seg selv.” Før han begynner å drømme om Radioheads legendariske ”OK Computer”.

Dermed er vi inne på Livets Melodi – nok et Arild Andersen-uttrykk, viser det seg. Den som begynner i C-dur, går via G (kanskje?) med H i bassen, og som etter hvert gjør en midlertidig landing i F-dur. Bachs ”Air”. Procul Harums ”A Whiter Shade of Pale”. Et titalls låter signert Elton John, John Lennon, Neil Young og Paul McCartney – m.m.fl.

Man behøver ikke alltid å gjøre ting så komplisert. Som Odd Børretzen sier det: ”Men livet? Det er jo så digert.” Eller helt enkelt. Som livets melodi, helt enkelt.

Artist in Residence

Han ønsker ikke å si så mye om sin rolle som Artist in Residence under årets Moldefestival. Ikke fordi han mener dette er en slags parantes i hans karriere. Tvert i mot.

- Det er en stor utfordring. Og en stor ære.

Det handler mer om at dette intervjuet finner sted på et tidspunkt da han er i planleggingsfasen for hva han skal stelle i stand under jubileumsfestivalen. Et superband for anledninga? Neppe.

- Det går heller i retning av å skape fine musikalske opplevelser, med folk jeg kjenner fra før. Mitt eget band, selvfølgelig – og en kirkekonsert, en engelsk duo med poesi. Jeg tror det blir relativt mye akustisk, ikke så mye elektronikk.

Alt dette – mens han planlegger en lengre turné, og er i gang med å komponere musikk til to spillefilmer. 50 år er ingen alder.

Tekst: Arild Rønsen

Foto: Vidar Ruud