Det var på jazzcampen man måtte bo. Selvsagt.  Vi satte opp teltet, kikket opp på himmelen og håpet det beste. Det slo ikke til.

En av de første nettene på jazzcampen i 1975 måtte jeg lense teltet for vann med en slagstøvel. Man lå i oppoverbakke, noe som medførte at det i nederste del av teltet (som ikke var vanntett) dannet seg en slags privat innsjø der tannbørster, røykpakker, gitarer og annen kontrabande fløt lystig omkring.

Men hva gjorde vel det? Man var ung, glad og på jazzfestival.

Man gikk inn for et i hovedsak vaffelbasert kosthold, med enkelte innslag av Dahls Pilsner. På kveldstid satt vi rundt bålet og prøvde å spille like fort som John McLaughlin. Vi klarte det nesten.

Det sosiale livet på campen var fargesterkt og temmelig utmattende. Det fantes alltid en jam, det brant alltid et bål og det strømmet stadig nye folk til. Allerede Dag 2 hadde vi fått så lite søvn at vi gikk inn i noe som kan kalles jazzcampmodus: Kommunikasjonen ble tøvete, samtaler ble beckettpreget, diksjonen flamsklignende. Når vi satt i mørket på Molde Kino på kveldstid og musikken var mellow, sovnet vi momentant - og bråvåknet hver gang det ble klappet.

Jeg var trofast campbeboer til langt ut i 80-åra. En episode man aldri glemmer er jo naturligvis Miles Davis. De mest skrullete rykter florerte. Noen sa at Miles satt på ramma med yallamage, andre sa at han visstnok bare måtte innom to-tre motehus i Paris for å komplettere garderoben, andre mente at han nettopp var blitt hentet i Paris av et chartret militærfly. Poenget var uansett at herr Davis ikke dukket opp til avtalt tid klokka 18, og dermed dro en del av oss tilbake til jazzcampen igjen. Nye tider for når Trompetguden skulle gå på scenen ble satt hele tiden, og jeg overbringer herved de varmeste og mest medfølende hilsener til stakkaren som til slutt mistet trua på at Miles skulle komme, og la seg til å snorke i teltet rundt midnatt. Han gikk altså glipp av andakten, som startet i ett-to-tida på natta. (Er du her på festivalen nå i år, arme mann, skal jeg spandere en oppegående flaske rødvin på deg:)

Jazzcampen. Burleske episoder oppsto. Hvem glemmer vel Domannen, en local som mente det måtte være en bra hobby å skaffe seg kikkeplass på undersiden av jazzcampens utedo. Godt at verden i dag tilbyr TV-programmer med lignende innhold i beste sendetid, så vi blir forskånet fra domenn i friluft.

Uansett, Jazzcampen var rocknroll, og man tiltrakk seg jo derfor en viss interesse fra øvrigheten. Ikke at jeg noensinne så det, ånei, men det ble nok av påtalemyndigheten antatt at enkelte røyksøyler rundt bålene ikke nødvendigvis kom fra Prince Mild eller Blue Master. Fra tid til annen dukket det opp et par geme typer som liksom slo seg sånn tilfeldig og kameratslig ned. Spaningen deres ble nok ikke så vellykket, og se ikke bort fra at grunnen var at de begge to hadde kort hår, mustasjer - og helt like boblejakker.

Jazzcampen. What a life. En morgen sto følgende å lese på en lapp ved inngangen: ”Volkswagen boble 1969-modell byttes i to vafler med sukker”.

Tekst: Dagfinn Nordbø