Det er noe helt eget med Storgata under jazzfestivalen. La meg innrømme det med en gang: Jeg handler aldri mine plastikkbuddhaer noe annet sted enn her. Utvalget overgår selv Chinatown i New York. På samme måte har jeg det med bongotrommer, afrikanske trehyener og Stretchy Devlon silikonlokk. Mangler det et silikonlokk i kjøkkenskuffen, venter jeg med innkjøp til jeg ankommer festivalen. Alle mine kunstkupp har jeg også gjort her i kraalen. I år sirkler jeg spesielt rundt et sorthvitt aktmaleri i 70 x 90 cm som sannsynligvis er skapt ved at kunstneren blåste opp et Cupidobilde i kopimaskinen og malte oppå med matpapir mellom. Sånt er vanskelig å finne i våre dager. Jeg tror jeg går for det bildet. Det forestiller to unge velskapte mennesker som har seg på (muligens) japansk vis.

Å! Musikken i Storgata. Musikken! Den sildrer inn gjennom ørene og legger seg i hjernebarken som fløtegratinerte trompeter. Spesielt tonene fra Latin-Amerika. Alle vet jo at hevnen for Cortez´, kolonialismen og CIAs herjinger på det hardt prøvede kontinentet er at inkagudene sendte ut millioner av panfløytemusikere til alle byer og tettsteder over hele den vestlige verden. Hevnen er så søt og utspekulert at det til evig tid og på ethvert sted nå står en panfløytevirtuos i full indianerprakt og framfører ”El Condor Pasa” over et James Last-aktig ghettoblasterkomp bygget opp av MIDI-filer i Garage Band. Det er umulig å unnslippe, og de latinamerikanske guder fniser herfra til evigheten.

Storgata er jo selvsagt også den perfekte arena for gående buffet. Den som har såpass mye å holde på med at det ikke er tid til å sette seg ned på en restaurantstol, vil jo gjerne ha det enkelt. Alle undertegnedes festivalmåltider har i år foregått stående og gående, og har bestått av næringsmidler som pushes i Storgata og kan skyves rett inn i ansiktet. Hittil har jeg skjøvet tre forskjellige burgertyper inn i ansiktet: Dobbel BaconBurger i Alexandraparken – 92 sekunder. Dobbel Lakseburger samme sted – 321 sekunder, fordi burgeren etter mikrobølgeoppvarming viste seg å ha en kjernetemperatur på 10000 grader. Ny gane er bestilt fra Volvat Klinikk. Dobbel Elgburger litt lenger ned i gata – 189 sekunder.

Her må tilbehøret nevnes: Sopp, løk og tyttebærrømme. Innehaver av Breheimen Mat, Leif Skiaker, har skapt et veritabert elg-konsern der han holder hus i Skjåk. Burgerne består av 95% kjøtt fra selvskutt elg, og 5% spekk for å få det hele til å føye sammen. La meg si det kort: Det blir mer elg på meg i år - og det er da enda godt, siden det sikkert ikke blir noen damer.

Da jeg spør om det var elgmesteren selv som sto bak det dødelige skuddet, får jeg til svar: - Nei. Det var dattra mi som skøyt´n. Hele familien er i elgbransjen. I tillegg dretter denne mann opp elghunder i hundrevis, og er dermed ansvarlig for ufattelige mengder bjeffing over det ganske land.
Storgata er i sannhet flerkulturell.

Dagfinn Nordbø