”We’re baaaaaack!!!!”

”Mette! Litt tidlig i uka for utagerende oppførsel, er det ikke?!”

Vi ler, er lykkelige for å være tilbake i Rosenes Jazzby Numero Uno. I år har vår aldeles fantastiske husvert reist avgårde til Bora-Bora. Eller var Borat-Borat? Akkurat nå er vi aldri så lite misunnelig – på været hans. For en gjesteopptreden av sommer var visst det vi fikk – foreløpig. Men uka er lang, og mye kan skje. Dessuten kan ikke tre single og opplagte damer ta smålige hensyn, vær er vær – menn er menn. Vi er tilbake, med samme sivilstatus, og en anelse økt appetitt på det gode jazz-singelliv.

I takt med det synkende nivået i hvitvinsflaskene, øker graden av intime betroelser. Vi kjenner stemningen kryper innpå oss. Alexandraparken ligger klar for innrykk, gatebodene er på plass, et glass vin koster en arm og et bein, alt er med andre ord som det skal være, en søndag før Moldejazz. Men denne søndagen har de kommet opp med noe nytt, visst. Fotball og parade. ”Hva faen”, mumler Mille. ”Siden når har fotball og jazz hatt noe som helst til felles! Vel er det noen flotte fotballspillere å se innimellom, men det stopper der. Nei, gi meg en jazzmusiker - any time. Jeg har i hvert fall ikke tenkt å få med meg noe fotballgreier når jeg er her på jazzfestival!”

Vi er hjertens enige. Skåler for det, og fyller opp vinglassene på nytt.

”Husker dere han jeg møtte i fjor, han jeg ønsket skulle vare litt lenger? Han som oppfylte alle punktene? Bortsett fra det manglende - det om avstand.” Mette ser på oss over kanten av glasset. Om vi husker, ja. Den umulige fangsten: 1)singel 2) høy og mørk 3) greier å føre en samtale med større ordforråd enn den jevne Se & Hør lesers 4) helst er uten barn og 5) er et erotisk geni. ”Ja! Selvsagt husker vi ham! Hvordan gikk det med kjærlighetssorgen? Kom du over ham?”

”Vi hadde kontakt etterpå. Helt til han kom tilbake til Norge, og spilte på en av scenene i Oslo. Da møttes vi igjen. Men gjett hva... han var plutselig ikke så perfekt lenger. Han var litt sur og grinete, og ikke spilte de så bra der heller. Etter konserten hadde vi avtalt å møtes utenfor hotellet hans. Jeg stilte som avtalt, men ble stående og vente. Lenge. Og da ble JEG sur og grinete!”

Vi nikker og rister på hodet om hverandre. Mannfolk... ”Men så da? Kom han ikke?”

”Joda, han kom til slutt. Var veldig lei seg, og alt det der. Så vi gikk opp på rommet hans. Gjett om det var noen blikk som fulgte oss....! Han er visst litt mer kjent enn jeg trodde, i hvert fall i Oslo. Så, når vi kom på rommet hans, var det bare en ting han ville. Det lå jo i kortene. Men jeg var plutselig ikke så veldig fascinert lenger! Kan dere tenke dere? Her hadde jeg gått i mange måneder og vært elskovssyk som ei tispe i løpetida. Og så stod vi der, og jeg hadde ikke lyst på ham.”

Det ble stille i forsamlingen. Dette hadde vi ikke ventet.

Så kom det fra Mette - ”Jeg tror det er noe med festivalstemningen. Noe magisk, noe forventningsfullt, noe ekstra. Finner ikke det ellers, på vanlige konserter.”

”Helt enig” sa Mille. ”Dessuten, når han i tillegg leverer en dårlig konsert, fordamper også en god del av spenningen.”

Konklusjonen vår denne søndags ettermiddagen i en festivalby uten særlig sol, men i det minste med oppholdsvær, ble at - det er festivalen som skaper stemningen. Singlestemningen, jazzmusikerfascinasjonen, jazzjournalistfascinasjonen, til og med frivillige jazzmedarbeidere kan man la seg sjarmere i senk av - under jazzfestivalen! Noe er det, som får oss damene til å oppføre oss som tenåringer med utferdstrang som får grå hår til å sprute ut av foreldrenes hår.

”Skål, damer, let the fun begin!”

Hvitvinsglassene er lett-tømte, og vi stikker hodene sammen over programmet vårt, og legger løypa. Ikke etter musikken, men etter musikerne. Ingen jazzmenn skal føle seg trygge i byen dette året. Ikke dette året heller.