Hatt over hatt
(eller: betydelig forbedringspotensiale)

Det er greit nok at festivalen ikke er i gang enda, idet vi passerer Alexandraparken tidlig på ettermiddagen søndag.

Men vokalisten i et ellers propert coverband kan ikke synge Oasis' «Don't Look Back In Anger» - mens han latersom han kan teksten. Vi snakker tross alt om den antageligvis beste popsangen som er lagd siden Elton John i 1973 presenterte «Goodbye Yellow Brick Road». Noel Gallagher har aldri vært i familie med William Shapespeare, men når man skal framføre linjene han har signert – ja, så må man gjøre det ... omtrent sånn som opphavsmannen mente de skulle lyde.

Gudbedre.
I kampen om gårsdagens dårligste opptreden i faget dannelse, ble Ødeby i går imidlertid overgått av Erik Fosnes Hansen. Han og jeg støtter det samme regjeringsalternativet når vi legger stemmen i urna 14. september, men når han presterer å bli slått i bakken, klinisk knock out, i første runde, av den föra detta største anonyminiteten i norsk politikk, en nestleder i Fremskrittspartiet som går under navnet Per Arne Lodding Olsen – da blir det vanskelig for den gjengse rød/grønt-velgeren å holde følge. Det verste var ikke at Fosnes Hansen var ute av stand til å utvise en viss form for dannelse; man avbryter ikke folk i ett sett i radio, uansett hvor uenig man kan være - og man kaster ikke sammenkrølla papirbiter over bordet, som en hvilken som helst høyreestremistisk pøbel. Hovedkrisa besto i at Fosnes Hansen ikke hadde noe å melde – annet enn snørrhoven arroganse på et ultimat lavt plan. I Søndagsavisa framsto han som en bedrevitersk idiot. Uten dannelse.
Med Fosnes Hansen i full vigør, i den formen han nå er i, kan Jens risikere å ha fått en mann på laget som vil sende velgermassene rett i arma på Jensen. I bøtter og spann. Paradoksalt nok.