Funksjonærenes status

De fleste norske festivaler er fullstendig avhengig av frivillige krefter, det vil si tusenvis av kulturinteresserte som velger å bruke ferie og fritid på å jobbe gratis. Bare under Moldejazz i år velger nær åttehundre mennesker å stille opp og bidra til å gjøre festivalen til en unik opplevelse for lokale og tilreisende publikummere. Kompensasjon for dette er et kort å henge rundt halsen som gir adgang til konserter, noen skiver kneipbrød samt en masse hyggelige kollegaer. I utgangspunktet en helt strålende ordning.

På festivalens andre dag møtte jeg på et par frivillige funksjonærer – de så ganske molefunkne ut. To førsøk på å gå på konsert hadde begge endt med køståing og avvisning i døra, fordi det var fullt. Konserten med Håkon Kornstad og Ingebrigt Håker Flaten i festivalens aller minste lokale, det vakre kapellet på Romsdalsmuseet, var det kanskje ikke så rart at var fullt. Men hva med å arrangere funksjonærkonserter? Tenk for en gave til funksjonærene – en egen konsert med duoen Flaten og Kornstad om man hadde klart å få det til.

Festivalfunksjonærer er ikke noe mindre verdt som publikumsgruppe, snarere tvert imot. Dette er faktisk folk som er mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk og konserter, så for artistene hadde dette også være en god ting. Dette er et stadig tilbakevendende tema under festivalen, skuffede funksjonærer som har tilbragt mer tid i kø enn på konserter. Det er viktig at festivalen tar godt vare på denne gruppen slik at de ønsker og orker å bidra til at Moldejazz skal fortsette å være en av de fineste festivalene vi vet om.