|
 Mannen med ljåen
I går våkna jeg til en sjokkarta opplevelse. I onsdagens avis gir nemlig seniorspaltist Formann, under tittelen «Slåttekar», til kjenne en type viten som strengt tatt går over mitt hode. Har du grep om forholdet mellom stuttorva og langorva? «Ein gong slåttekar, alltid slåttekar», mener Formann – og det er da jeg tenker: Gjennom en mannsalder har han vært en av mine aller nærmeste venner, og så viser det seg at fyren er selve Mannen Med Ljåen! Det føles jo som å ha birollen i en splatterfilm!Og motspilleren, altså Formann, er ikke akkurat noen Sandra Bullock, for å si det litt forsiktig.
Til gjengjeld har vi et etablissement som står til terningkast seks her i byen. Med fare for å komme i konflikt med den frie presses omgang med tekstreklame, og med tilsvarende fare for å gjøre det frivillige personalet huggærne i morgen den dag – her er noen enkle fakta:
Mens jeg på formiddagen går gjennom dagens kulørte presse, får jeg selskap av to snertne sneller i 40-års alderen. Den ene bestiller to øl, og får til svar at da må hun pent ut med 70 norske kroner. «Jeg skulle betale for begge to,» sier hun som har tatt på seg det pekuniære ansvar. «Nettopp,» sier Ulla bak disken. «Det blir 70 kroner, det.»
Og sånn fortsetter det. Neste kunde skal ha en Pepsi og en Pesi Max + en kopp peanutter. Totalpris: 45,-. Ei bøtte kaffe, i størrelse nærmere termos enn cappucino, går unna for svimlende 10 NOK. Denne bula går altså med overskudd, og da kan jo noen og hver komme i stuss over budsjettene som legges i festivalbyens øvrige restauranttilbud.
Eller for å si det med daglig leder i Sportsklubben Brann, som med en inntekt på 1,2 millioner, uttaler følgende til Verdens Gang: - Jeg føler ikke at jeg er overbetalt.
En uttalelse festivalens frivillige umiddelbart slutter seg til. Kollektivt. |
