|
Fire flate -
Spalter
|
|
fredag 17. juli 2009 21:21 |
|
Da Knut Borge i går ettermiddag, med jazzlege og radiokåsør Kjetil Ytre-Arne som kilde, kunne bekrefte at forskningen rundt begrepet navlelo har stått stille, mens produksjonen av navleloet beviselig har økt – da er det ikke vanskelig å si seg enig. Med dette avsindige misforholdet dokumentert, burde det være overflødig å tilføye at medisinen på enkelte område står noe tilbake å ønske, og da ganske særskilt innen faget lodotteri. Ikke en gang festivalmedisinens grunnlegger, altså Ytre-Arne, som vitterlig har boret seg inn i dette neglisjerte tema; et emne som ifølge Borge har kastet utallige vokalsamfunn ut i splittelse – ikke en gang han, altså Ytre-Arne, har klart å gi studiene rundt navleloet sin fortjente plass.
Den samme Ytre-Arne kunne for øvrig avsløre at det ikke er noen tilfeldighet at Raphael Saadiq og hans band later til å være pene i tøyet hver gang de entrer scenen. De har nemlig et aktivt strykebrett til disposisjon backstage, i hovedsak beregnet på de involvertes benklær (som regel i lys grønn sjattering).
Men hvilken vei vokser lodottene? På vei nedover fra brystkassen? Eller oppover fra nedentil? Dette har medisinen fortsatt til gode å finne ut av – og det er da jeg minnes en kommentar Molderosens jurysjef Bibben Gust Fagerström avleverte i går, etter å ha konstatert at fysikken var bedre på 60-tallet enn på 00-tallet. - Det er skönt at det börjar nedanfrån... For huet til Bibben, det er nemlig helt på stell!
Det samme må sies å være tilfelle med Lars-Martin Thomassen Trio, et ensemble som ved siden av bassisten Torgeir Døsland inkluderer Lars-Martins datter, Hedvig Mollestad Thomassen, på gitar. Og gitarister med en viss selvrespekt, opptrer aldri uten boots. Som det burde fremgå av vedlagte fotografi.
I Alexandraparker avslutter trioen vakkert med «Just Friends», tittelsporet far Laila Dalseths debut, der Lars-Martin ganske riktig spiller trompet og flügelhorn.
|
