Det startet på Kalvøya i 1973. På scenen sto Frank Zappa og The Mothers of Invention.   Da de satte i gang sitt sinnsvake, burleske maskineri, blåste de hjernen min kjemisk rein for alle preferanser jeg hadde hatt for musikk.

Vel hjemme lyttet jeg storøret gjennom Grand Wazoo, Hot Rats og Waka-Jawaka. Musikken var storslått, original, sprø og grensefornektende, og et bærende element i alle de skivene var… jazz! Spilt av de hvasseste, råeste og mest frikete musikantene Amerika kunne mønstre. Dette måtte jeg ha mer av – mye mer - og jeg måtte ha det NÅ! Dermed bar det ned til Ringstrøm igjen, og så røyk resten av progrockskivene mine i bytte mot jazz. (Ikke et vondt ord om progrock, men alle kan jo ikke elske å hoppe urytmisk opp og ned med fettsprengt hockeysveis mens man brøler tregrepsrefrenger og raper doven pils).

Året etter skulket jeg skolen for en formiddagskonsert med Clifford Jordan Quartet i Munchmuseet, og den opplevelsen gjorde meg til den tunge, uhelbredelige jazzmisbruker jeg fremdeles er.  Stjernen i platesamlinga mi er fremdeles Jordans eminente dobbelt-LP ”Glass Bead Games” – kjøpt på Munchmuseet midt i min fransktime, med dedikasjon til meg fra Jordan selv, bassist Sam Jones, pianomann Cedar Walton og trommis Billy Higgins. Jeg regner med at opptil flere aficionados ville gitt meg høyrearmen, venstrearmen, hodet, bilen, sjøhytta, aksjene,  Corbusier-stolen, flatskjermen, kona og dattera si for det eksemplaret – men mitt svar er: Nei, gutter. Den skal bli med meg i graven, og jeg lover herved å spille den for alle himmelens halvfete basunengler så ofte at de tilslutt begynner å imitere Clifford Jordans tenorsoloer.

Og hva har så dette med Moldejazz å gjøre? Alt. I  1975 fikk jeg skrapt sammen til et festivalpass på Kongsberg, der jeg hørte Don Cherry Sextet, et vulkansk utbrudd av en gig, som herjet rundt med om mulig enda flere bestanddeler i hjernen min. Det gikk for alvor opp for meg at jeg var hekta, jeg var blitt jazzkroniker på rekordtid. Jeg hadde fått Jazzhjerte*. Så noen uker seinere strakte jeg ut tommelen og haiket til Molde. Der ble jeg trofast i ti år, inntil studier, damer, huskjøp og annet distraherende tøv satte en økonomisk stopper for utskeielsene. Da var jeg fast inventar på Kongsberg, Molde, Vossajazz og Lillestrøm Jazzklubb. (Ett år var jeg dog innom Moldejazz som tenor i visekoret fra Buskerud Folkehøyskole…  vi sang ”Ellinors Vise” mens det blide, radikale publikum satt vaglet på fiskekasser i Naustet).

Å komme til Molde i 1975 var gjennomgripende annerledes enn det er nå. Jeg  ante at vi ble lagt merke til når vi gikk av ferga, fulle av sveler og forventninger, og spaserte bortover den tynt befolkede Storgata, med våre slengbukser og vårt skulderlange hår (dog ikke hockey). Åja, vi skilte oss relativt kraftig ut fra byens egen ungdom. Men vi følte oss alltid velkomne. Og hva hørte vi første gang? Garbarek/Stensson i klubbjobb på Lucullus. Terje Rypdals Odyssey. Og Arild Andersen Kvartett: Midt i annet sett forsvant strømmen på Lucullus, men gutta lirte videre som om ingenting hadde skjedd – i stupmørke. Oregon, McCoy Tyner, bluesoldefar Furry Lewis  - og Eastern Rebellion, der George Coleman hadde inntatt Jordans plass, med det samme formidable kompkraftverk som jeg hørte på Munchmuseet. Søttiåra for jazzelskere: En varm tid, en vakker tid. En tid for de store følelsene.

Noen år senere kom jeg haikende til Molde nok en gang – og oppdaget at jeg hadde mistet alle billettene på veien. Jeg gikk til festivalkontoret, skamfull og fortvilet, og forklarte saken. Et par minutter senere sto jeg med et nytt sett billetter i hånda.
Det er sånn oppførsel som gir opphav til kjærlighetserklæringer.

*Jazzhjerte: En variant av Harahjerte. Pasienter med Jazzhjerte opplever å bli hjelpeløst styrt mot steder der det utøves jazzmusikk. Det finnes ingen kur.